Trenger verden poesi? Har diktere noen som helst betydning for samfunnet? Hva er vitsen med lyrikk? Nei, jeg vet ikke svaret på dette. Men poesi faller inn i samme kategori som bildekunst, musikk, teater, ja kanskje også sjokolade. Nytelser vi strengt tatt ikke trenger for å overleve, men som vi kanskje trenger for å leve.
Poesi er imidlertid ikke spesielt populært. Diktanalyse pleide å være den minst populære stiloppgaven på skolen. Og du finner svært få diktsamlinger på bestselgerlistene. Likevel florerer det av diktere der ute. Svært mange dikter for skrivebordskuffa (eller en mer digital utgave av skrivebordskuffa). De fleste av disse diktene bør nok forbli der de er. Men noen av de beste finner veien mellom to permer. Og en gang i blant blir man nasjonal helt på grunn av sitt lyriske uttrykk. Det skjer ikke så ofte nå som før, innbiller jeg meg. Det er kanskje så mange andre helter å velge blant i vår moderne medieflom.
”Poets are the unacknowledged legislators of the world” skrev min venn Shelley på begynnelsen av 1800-tallet. Det var tider det! Poetenes tidsalder kan man kalle den litterære epoken som går under navnet romantikken. Skal man trekke fram de mest sentrale forfatterne fra denne tiden vil folk flest streve med å komme på andre romanforfattere enn Jane Austen og Mary Shelley. Navn som Blake, Wordsworth, Byron, Shelley og Keats er de som umiddelbart nevnes. De er alle sammen poeter. Alle sammen berømte. De tre siste døde mens de ennå var unge og lovende. Om Byron sies det blant annet at han ble berømt over natten, da en av hans diktsamlinger, Childe Harold’s Pilgrimage, ble publisert. Og noen av dem levde virkelig et jet-set-liv, slik dagens kjendiser gjør. (I følge sladrepressen!) De ble invitert i selskap til rike og/eller innflytelsesrike, de deltok på veldedighetsarrangement, noen, spesielt Shelley, involverte seg i politiske saker og verdens urettferdighet. Kort sagt. De var datidens rockestjerner! Hvor mange diktere figurerer jevnlig i tabloidavisene og ukebladene i dag? Jeg kommer ikke på noen i farta. Selv om vi selvsagt har hatt, og har, store diktere i moderne tid også. Olav. H. Hauge var en av disse som ble nasjonalt kjent, utelukkende på grunn av sin diktning. Han trengte ikke å delta i et reality-show på TV! Han traff et eller annet hos de store diktlesende massene. Det samme har Arild Nyquist og Jan Erik Vold oppnådd. Og Rolf Jacobsen. Og Haldis Moren Vesaas. Og før disse Wildenvey, Wergeland og Welhaven. Jo da, det diktes i Norge. Både før og nå. Og av og til bobler det opp en poet med stor medieoppmerksomhet, for eksempel Bertrand Besigye som ble verdenskjent i Norge med diktdebuten Og du dør så langsomt at du tror du lever. En fabelaktig tittel. Men hans senere lyrikk har ikke fått fullt så mye oppmerksomhet.
Det store problemet med lyrikken, i følge ’folk flest’, er at mange dikt er så vanskelige å forstå. Det ligger så mye symbolikk i hvert ord at tolkningen blir komplisert. Jeg er helt enig i dette. Noen dikt er vanskelige. Men slett ikke alle. Og det er ikke alle dikt man trenger å forstå heller. Noen ganger kan klangen, lyden av ordene, være nok til å gi deg en opplevelse av noe, en assosiasjon til andre tider, følelser eller hendelser.
21. mars feirer vi FNs internasjonale poesidag. Jeg forslår at du benytter sjansen til å lese minst ett dikt denne dagen. Og kanskje lese flere dikt en gang i blant? Kanskje lære deg et dikt utenat? (Utallige kvinner opp gjennom historien har latt seg sjarmere i senk av lyrikklesende menn. Eller er det bare meg? Vet imidlertid ikke om det fungerer andre veien…) Finn en favorittdikter og bli kjent med henne/han. Lev livet lyrisk!
Storbritannias hoffpoet (Poet Laureate), Carol Ann Duffy, publiserte denne uken et dikt til ære for David Beckham. Fotball og poesi er altså ingen umulig kombinasjon:
Achilles (for David Beckham)
Myth's river- where his mother dipped him, fished him, a slippery
golden boyflowed on, his name on its lips. Without him, it was
prophesised,
they would not take Troy.
Women hid him, concealed him in girls' sarongs; days of sweetmeats,
spices, silver songs...
but when Odysseus came,
with an athlete's build, a sword and a shield, he followed him to the
battlefield, the crowd's roar,
and it was sport, not war,
his charmed foot on the ball...
but then his heel, his heel, his heel...
(Publisert i The Mirror, 17.03.10)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar